Klassekampen trykket dette i dag – de rettet på noen kommaer etc i teksten:

Det er flott at vi har god barnehagedekning – og at mange bruker tilbudet. Det er sikkert noe de fleste har godt utbytte av senere i livet. Men, de minste sendes nå i barnehagen i stor stil, og det har sider som myndighetene og en del forskere ikke virker lystne på å diskutere. De vil heller diskutere innvandrerbarn og språk.

Noen tall fra Aftenposten: I 2004 gikk 47 prosent av ett- og toåringene i barnehage. I dag er det 80 prosent som gjør det. Mange av barnehagene er store, og andelen pedagoger i barnehagene har gått litt ned i samme periode. Mange kaller dette et “eksperiment” med de minste.

Politikere og kommentatorer vil heller diskutere kontantstøtte. De sier at barn av innvandrere må i barnehagen for å lære norsk – derfor må kontantstøtten avvikles, siden det er innvandrere som nyttiggjør seg den mest.

Dette må være en kortslutning? Jeg er helt enig i at alle barn av innvandrere må lære norsk. Men det må løses ved å se på et bredt spekter av årsaker og muligheter. Hva sier disse familiene selv om hva som skal til?

At vi skal sikre at alle barn lærer norsk, endrer vel ikke på det de fleste ansatte i barnehager, mange psykologer og foreldre mener: at ettåringene våre kan vente med å begynne? Noe forskning tyder på at de minste overses i barnehagen, og uansett er ikke relasjonene så nære der som i et godt hjem.

Hvordan alle hjem kan bli gode hjem, er et annet og større spørsmål vi må ta fatt i som det viktigste på den politiske dagsorden.

Mener vi at barna er det viktigste vi har – og at et godt samfunn for barn vil være et godt samfunn for alle? I så fall: hvorfor ikke tredoble kontantstøtten for de minste, som noen har foreslått, slik at det å prioritere barna mer, blir en mulighet for flere? Og hvorfor ikke lage et opplegg for dialog med innvandrerforeldre, slik at enkelte av disse ikke isolerer seg,
men lar barna møte norsk språk allerede i ung alder?

Det er en del tabuer, trender og “sannheter” i samfunnet. Barnehage-/kontantstøtteområdet er for tiden lite preget av kunnskapsdeling og åpen samtale. Det vises gjerne til at forskning fra utlandet som taler imot tidlig barnehagestart, ikke er relevant, siden vår barnehageløsning er annerledes, med mer vekt på lek. Men, vi må vel uansett være føre var, til vi vet noe om resultatene av vår storstilte barnehagesatsing for de minste?

Undersøkelser viser at barn i gjennomsnitt er i barnehagene over 30 t pr uke. En av fem ettåringer er over 40 t pr uke i barnehagen. Er det de med best råd som skal kunne velge å ha barn korte dager i barnehagen, eller skal vi legge samfunnet bedre til rette for alle og aller mest for barna? Jeg er åpen for flere løsninger – så lenge barns behov prioriteres høyest og så lenge det vi gjør er basert på en åpen og redelig utveksling av kunnskap på tvers av aktørgrupper i samfunnet, som forskere, fagfolk, folkevalgte, foreldre og framtida selv, barna. Det er på tide å sette de minste og deres behov først.